Arbeidsmljøloven Kapittel 10 Arbeidstid

Arbeidsmiljøloven
Kapittel 10.	Arbeidstid
§ 10—1 Definisjoner § 10—2 Arbeidstidsordninger § 10—3 Arbeidsplan § 10—4 Alminnelig arbeidstid § 10—5 Gjennomsnittsberegning av den alminnelige arbeidstid § 10—6 Overtid § 10—7 Oversikt over arbeidstiden § 10—8 Daglig og ukentlig arbeidsfri § 10—9 Pauser § 10—10 Søndagsarbeid § 10—11 Nattarbeid § 10—12 Unntak § 10—13 Tvisteløsning

§ 10—1.  Definisjoner
(1)	Med arbeidstid menes den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver.
(2)	Med arbeidsfri menes den tid arbeidstaker ikke står til disposisjon for arbeidsgiver.

§ 10—2.  Arbeidstidsordninger
(1)	Arbeidstidsordninger skal være slik at arbeidstakerne ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger, og slik at det er mulig å ivareta sikkerhetshensyn.
(2)	Arbeidstaker som regelmessig arbeider om natten har rett til fritak fra den arbeidstidsordning som gjelder for arbeidstakergruppen, dersom vedkommende av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for det og fritaket kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten.
(3)	Arbeidstaker har rett til fleksibel arbeidstid dersom dette kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten.
(4)	Arbeidstaker som har fylt 62 år eller som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for det, har rett til å få redusert sin arbeidstid dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Når avtalt periode med redusert arbeidstid er over, har arbeidstaker rett til å gå tilbake til tidligere arbeidstid. Under ellers like forhold har arbeidstaker med redusert arbeidstid fortrinnsrett til å øke sin arbeidstid når stilling blir ledig i virksomheten, forutsatt at stillingen helt eller i det vesentlige er tillagt de samme arbeidsoppgavene. Fortrinnsrett etter §§ 14-2 og 14-3 går foran fortrinnsrett etter bestemmelsen her.

§ 10—3.  Arbeidsplan

Dersom arbeidstakerne arbeider til ulike tider på døgnet, skal det utarbeides en arbeidsplan som viser hvilke uker, dager og tider den enkelte arbeidstaker skal arbeide. Arbeidsplanen skal utarbeides i samarbeid med arbeidstakernes tillitsvalgte. Dersom ikke annet fremgår av tariffavtale, skal arbeidsplanen drøftes med arbeidstakernes tillitsvalgte så tidlig som mulig og senest to uker før iverksettelsen. Arbeidsplanen skal være lett tilgjengelig for arbeidstakerne.

§ 10—4.  Alminnelig arbeidstid
(1)	Den alminnelige arbeidstid må ikke overstige ni timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av sju dager.
(2)	For arbeid som helt eller i det vesentlige er av passiv karakter, kan arbeidstiden forlenges med inntil halvparten av de passive periodene, men ikke med mer enn to timer i løpet av 24 timer og ti timer i løpet av sju dager. Arbeidstilsynet kan når arbeidet er særlig passivt, gi samtykke til at arbeidstiden forlenges utover det som er fastsatt i første punktum, men slik at arbeidstiden ikke overstiger 13 timer i løpet av 24 timer. Den alminnelige arbeidstiden må ikke overstige 48 timer i løpet av sju dager.
(3)	For beredskapsvakt utenfor arbeidsstedet skal som hovedregel minst 1/5 av vakten regnes med i den alminnelige arbeidstid. Arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte i virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan ved skriftlig avtale fravike bestemmelsen i første punktum. Arbeidstilsynet kan etter krav fra arbeidsgiver eller arbeidstakernes tillitsvalgte fastsette en annen beregningsmåte dersom beregningen av arbeidstiden etter første punktum vil virke åpenbart urimelig.
(4)	Den alminnelige arbeidstid må ikke overstige ni timer løpet av 24 timer og 38 timer i løpet av sju dager for:
	a)	døgnkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid,
	b)	arbeid på to skift som regelmessig drives på søn- og helgedager, og sammenlignbart turnusarbeid som regelmessig drives på søn- og helgedager,
	c)	arbeid som innebærer at den enkelte arbeidstaker må arbeide minst hver tredje søndag,
	d)	arbeid som hovedsakelig drives om natten.
(5)	Den alminnelige arbeidstid må ikke overstige ni timer i løpet av 24 timer og 36 timer i løpet av sju dager for:
	a)	helkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid,
	b)	arbeid under jord i gruver, tunneldrift og utsprengning av bergrom under jord.
(6)	For tredelt skift- og turnusarbeid som ikke faller inn under fjerde eller femte ledd og som innebærer at den enkelte arbeidstaker må arbeide minst hver tredje søndag, reduseres den alminnelige arbeidstiden etter første ledd ved at hver time arbeidet på søn- og helgedag, jf. § 10-10 første ledd, regnes lik 1 time og 10 minutter, og hver time arbeidet om natten, jf. § 10-11 første ledd, regnes lik 1 time og 15 minutter, ned til 36 timer i løpet av sju dager. Den alminnelige arbeidstid må uansett ikke overstige ni timer i løpet av 24 timer og 38 timer i løpet av sju dager.

§ 10—5.  Gjennomsnittsberegning av den alminnelige arbeidstid
(1)	Arbeidsgiver og arbeidstaker kan skriftlig avtale at den alminnelige arbeidstid kan ordnes slik at den i løpet av en periode på høyst 52 uker i gjennomsnitt ikke blir lenger enn foreskrevet i § 10-4, men slik at den alminnelige arbeidstiden ikke overstiger ni timer i løpet av 24 timer og 48 timer i løpet av sju dager.
(2)	Arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte i virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan skriftlig avtale at den alminnelige arbeidstiden skal ordnes slik at den i løpet av en periode på høyst 52 uker i gjennomsnitt ikke blir lenger enn foreskrevet i § 10-4, men slik at den alminnelige arbeidstiden ikke overstiger ti timer i løpet av 24 timer og 48 timer i løpet av sju dager. Grensen på 48 timer i løpet av sju dager kan gjennomsnittsberegnes over en periode på åtte uker, likevel slik at den alminnelige arbeidstiden ikke overstiger 54 timer i noen enkelt uke.
(3)	Arbeidstilsynet kan samtykke i at den alminnelige arbeidstiden i løpet av en periode på høyst 26 uker i gjennomsnitt ikke blir lenger enn foreskrevet i § 10-4, men slik at den samlede arbeidstiden ikke overstiger 13 timer i løpet av 24 timer og 48 timer i løpet av sju dager. Grensen på 48 timer kan gjennomsnittsberegnes over en periode på åtte uker. Før Arbeidstilsynet treffer sin avgjørelse, skal ordningen av arbeidstiden drøftes med arbeidstakernes tillitsvalgte. Referat fra drøftingene samt utkast til arbeidsplan skal vedlegges søknaden. Arbeidstilsynet skal ved sin avgjørelse legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd.

§ 10—6.  Overtid
(1)	Arbeid utover avtalt arbeidstid må ikke gjennomføres uten at det foreligger et særlig og tidsavgrenset behov for det.
(2)	Varer arbeidet for noen arbeidstaker ut over lovens grense for den alminnelige arbeidstid regnes det overskytende som overtidsarbeid.
(3)	Før arbeid som nevnt i denne paragraf iverksettes skal arbeidsgiver, dersom det er mulig, drøfte nødvendigheten av det med arbeidstakernes tillitsvalgte.
(4)	Overtidsarbeidet må ikke overstige ti timer i løpet av sju dager, 25 timer i fire sammenhengende uker og 200 timer innenfor en periode på 52 uker.
(5)	Arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte i virksomhet som er bundet av tariffavtale kan skriftlig avtale overtidsarbeid inntil 15 timer i løpet av sju dager, men slik at samlet overtidsarbeid ikke overstiger 40 timer i fire sammenhengende uker. Overtidsarbeidet må ikke overstige 300 timer innenfor en periode på 52 uker.
(6)	Arbeidstilsynet kan etter søknad i særlige tilfeller tillate samlet overtidsarbeid inntil 20 timer i løpet av sju dager og 200 timer i løpet av en periode på 26 uker. Referat fra drøftingene jf. tredje ledd skal vedlegges søknaden. Fremmer virksomheten søknad om overtid innenfor rammen i femte ledd, skal årsaken til at saken ikke er løst ved avtale med de tillitsvalgte alltid oppgis. Arbeidstilsynet skal ved sin avgjørelse legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd.
(7)	Overtidsarbeid utover rammen i fjerde ledd kan bare pålegges arbeidstakere som i det enkelte tilfellet har sagt seg villig til det.
(8)	Samlet arbeidstid må ikke overstige 13 timer i løpet av 24 timer eller 48 timer i løpet av sju dager. Grensen på 48 timer i løpet av sju dager kan gjennomsnittsberegnes over en periode på åtte uker.
(9)	Arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte i virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan skriftlig avtale unntak fra grensen på 13 timer i åttende ledd, men slik at den samlede arbeidstid ikke overstiger 16 timer i løpet av 24 timer. Arbeidstaker skal i så fall sikres tilsvarende kompenserende hvileperioder eller, der dette ikke er mulig, annet passende vern.
(10)	Arbeidstaker har rett til å bli fritatt fra å utføre arbeid utover avtalt arbeidstid når vedkommende av helsemessige eller vektige sosiale grunner ber om det. Arbeidsgiver plikter også ellers å frita arbeidstaker som ber om det, når arbeidet uten skade kan utsettes eller utføres av andre.
(11)	For overtidsarbeid skal det betales et tillegg til den lønn arbeidstakeren har for tilsvarende arbeid i den alminnelige arbeidstiden. Tillegget skal være minst 40 prosent.
(12)	Arbeidsgiver og arbeidstaker kan skriftlig avtale at overtidstimer helt eller delvis skal tas ut i form av arbeidsfri på et avtalt tidspunkt.

§ 10—7.  Oversikt over arbeidstiden

Det skal foreligge en oversikt som viser hvor mye den enkelte arbeidstaker har arbeidet. Oversikten skal være tilgjengelig for Arbeidstilsynet og arbeidstakernes tillitsvalgte.

§ 10—8.  Daglig og ukentlig arbeidsfri
(1)	Arbeidstaker skal ha minst 11 timer sammenhengende arbeidsfri i løpet av 24 timer. Den arbeidsfrie perioden skal plasseres mellom to hovedarbeidsperioder.
(2)	Arbeidstaker skal ha en sammenhengende arbeidsfri periode på 35 timer i løpet av sju dager.
(3)	Arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte i virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan skriftlig avtale unntak fra bestemmelsene i første og andre ledd. Slik avtale kan bare inngås dersom arbeidstaker sikres tilsvarende kompenserende hvileperioder eller, der dette ikke er mulig, annet passende vern. Det kan ikke avtales kortere arbeidsfri periode enn 8 timer i løpet av 24 timer eller 28 timer i løpet av sju dager. Grensen på 8 timer gjelder ikke når arbeid utover avtalt arbeidstid (jf. § 10-6 første ledd) eller arbeid ved utkalling under beredskapsvakt utenfor arbeidsstedet er nødvendig for å unngå alvorlige driftsforstyrrelser. Ved virksomhet som ikke er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiver og arbeidstakernes representanter på samme vilkår skriftlig avtale arbeid i den arbeidsfrie perioden, når dette er nødvendig for å unngå alvorlige driftsforstyrrelser.
(4)	Arbeidsfri som nevnt i andre ledd skal så vidt mulig omfatte søndag. Arbeidstaker som har utført søn- og helgedagsarbeid skal ha arbeidsfri følgende søn- og helgedagsdøgn. Arbeidsgiver og arbeidstaker kan skriftlig avtale en arbeidstidsordning som i gjennomsnitt gir arbeidstaker arbeidsfri annenhver søn- og helgedag over en periode på 26 uker, likevel slik at det ukentlige fridøgn minst hver tredje uke faller på en søn- eller helgedag.
(5)	Departementet kan i forskrift fastsette en fordeling av fridøgnene som avviker fra reglene i fjerde ledd.

§ 10—9.  Pauser
(1)	Arbeidstaker skal ha minst en pause dersom den daglige arbeidstiden overstiger fem og en halv time. Pausene skal til sammen være minst en halv time hvis den daglige arbeidstid er minst åtte timer. Dersom arbeidstaker ikke fritt kan forlate arbeidsplassen under pausen eller der det ikke finnes tilfredsstillende pauserom, skal pausen regnes som en del av arbeidstiden. Når forholdene gjør det nødvendig, kan pausen forskyves.
(2)	Når arbeidstaker arbeider mer enn to timer etter at den alminnelige arbeidstid er avviklet, skal arbeidstaker gis en pause på minst en halv time. Pausen regnes som en del av arbeidstiden. Pause som legges etter alminnelig arbeidstids slutt, godtgjøres som overtidsarbeid, men regnes ikke med i det antall timer det er tillatt å arbeide overtid etter § 10-6. Når forholdene gjør det nødvendig, kan pausen kortes ned eller forskyves.

§ 10—10.  Søndagsarbeid
(1)	Det skal være arbeidsfri fra kl. 1800 dagen før en søn- eller helgedag og til kl. 2200 dagen før neste virkedag. Jul-, påske- og pinseaften skal det være arbeidsfri fra kl. 1500 til kl. 2200 dagen før neste virkedag. Arbeid innenfor disse tidsrom regnes som søn- og helgedagsarbeid.
(2)	Arbeid på søn- og helgedager er ikke tillatt med mindre arbeidets art gjør det nødvendig.
(3)	Arbeidsgiver skal drøfte behovet for søn- og helgedagsarbeid med arbeidstakernes tillitsvalgte før det iverksettes.
(4)	I virksomhet som er bundet av tariffavtale kan arbeidsgiver og arbeidstakerens tillitsvalgte inngå skriftlig avtale om arbeid på søn- og helgedager dersom det foreligger et særlig og tidsavgrenset behov for dette.
(5)	Arbeidsgiver og arbeidstaker kan slutte skriftlig avtale om arbeid på søn- og helgedager utenom de tilfeller som er nevnt i denne paragraf, mot tilsvarende fri på andre dager som i henhold til arbeidstakerens religion er helge- eller høytidsdag. Slik avtale kan inngås uten hensyn til bestemmelsene i § 10-8 fjerde ledd.

§ 10—11.  Nattarbeid
(1)	Arbeid mellom kl. 2100 og kl. 0600 er nattarbeid. Arbeidsgiver og arbeidstakers tillitsvalgte ved virksomhet som er bundet av tariffavtale kan skriftlig fastsette et annet tidsrom på minst åtte timer som omfatter tiden mellom kl. 0000 og kl. 0600. Som nattarbeid regnes ikke arbeid på to skift som legges mellom kl. 0600 og kl. 0000.
(2)	Nattarbeid er ikke tillatt med mindre arbeidets art gjør det nødvendig.
(3)	Arbeidsgiver skal drøfte nødvendigheten av nattarbeid med arbeidstakers tillitsvalgte før det iverksettes.
(4)	Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale kan arbeidsgiver og arbeidstakers tillitsvalgte inngå skriftlig avtale om nattarbeid dersom det foreligger et særlig og tidsavgrenset behov for dette.
(5)	Den alminnelige arbeidstiden for arbeidstaker som jevnlig arbeider mer enn tre timer om natten, skal i gjennomsnitt ikke overstige åtte timer i løpet av 24 timer. Gjennomsnittet skal beregnes over fire uker. Minimumsperioden for ukentlig arbeidsfri i § 10-8 andre ledd skal ikke tas med ved beregning av gjennomsnittet.
(6)	Arbeidstiden for arbeidstaker som arbeider mer enn tre timer om natten skal ikke overstige åtte timer i løpet av 24 timer dersom arbeidet innebærer en særlig risiko eller betydelige fysiske eller psykiske belastninger.
(7)	Arbeidstaker som hovedsakelig utfører arbeid om natten, skal gis tilbud om helsekontroll før tiltredelse og deretter med jevne mellomrom.
(8)	Arbeidsgiver og arbeidstakers tillitsvalgte ved virksomheter som er bundet av tariffavtale, kan skriftlig avtale at bestemmelsene i femte og sjette ledd skal fravikes. Arbeidstakerne skal i så fall sikres tilsvarende kompenserende hvileperioder eller, der dette ikke er mulig, annet passende vern.

§ 10—12.  Unntak
(1)	Bestemmelsene i dette kapittel kommer ikke til anvendelse for arbeidstaker i ledende stilling, med unntak av § 10-2 første, andre og fjerde ledd.
(2)	Bestemmelsene i dette kapitlet kommer ikke til anvendelse for arbeidstakere i særlig uavhengig stilling, med unntak av § 10-2 første, andre og fjerde ledd.
(3)	Bestemmelsene i dette kapittel kan fravikes for arbeid som på grunn av naturhendelser, ulykke eller andre uforutsette begivenheter må foretas for å avverge fare for eller skade på liv eller eiendom. I så fall skal arbeidstakerne sikres tilsvarende kompenserende hvileperioder eller, der dette ikke er mulig, annet passende vern.
(4)	Fagforening med innstillingsrett etter Arbeidstvistloven eller Tjenestetvistloven kan, med unntak av § 10-2 første, andre og fjerde ledd og § 10-11 sjuende ledd, inngå tariffavtale som fraviker bestemmelsene i dette kapittel. Unntak fra § 10-8 første og andre ledd og § 10-11 femte og sjette ledd forutsetter at arbeidstakerne sikres tilsvarende kompenserende hvileperioder, eller der dette ikke er mulig, annet passende vern. For bruk av overtid etter slik tariffavtale gjelder vilkårene i § 10-6 første ledd. Arbeidstaker må i det enkelte tilfelle samtykke til overtidsarbeidet. Kravet til individuelt samtykke gjelder tilsvarende der det inngås tariffavtale om en samlet gjennomsnittlig arbeidstid på over 48 timer i løpet av sju dager i løpet av ett år.
(5)	Dersom det er inngått avtale som nevnt i §§ 10-5 andre ledd, 10-6, 10-8 tredje ledd, 10-10, 10-11 eller 10-12 fjerde ledd og et flertall av arbeidstakerne er bundet av avtalen, kan arbeidsgiver gjøre avtalens bestemmelser om arbeidstid gjeldende for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art avtalen omfatter.
(6)	Arbeidstilsynet kan gi samtykke til arbeidstidsordninger som fraviker § 10-8 og § 10-10 andre ledd når det er lang avstand mellom arbeidsstedet og arbeidstakers bosted. Slikt samtykke kan bare gis dersom det har sikkerhetsmessig betydning å legge til rette for en helhetlig regulering av arbeidstidsordningene på arbeidsplassen. Fravik fra § 10-8 første og andre ledd forutsetter at arbeidstakerne sikres kompenserende hvile eller, der dette ikke er mulig, annet passende vern.
(7)	Arbeidstilsynet kan gi samtykke til arbeidstidsordninger som fraviker § 10-8 første og andre ledd og grensen på 13 timer i § 10-5 tredje ledd for helse- og omsorgsarbeid samt vakt- og overvåkningsarbeid der arbeidet helt eller delvis er av passiv karakter (jf. § 10-4 andre ledd). Slikt samtykke kan bare gis dersom arbeidstakerne sikres kompenserende hvile eller, der dette ikke er mulig, annet passende vern.
(8)	Samtykke etter sjette og sjuende ledd forutsetter at partene ikke har kompetanse til å etablere den aktuelle arbeidstidsordning ved tariffavtale.
(9)	Dersom arbeidet er av så særegen art at det vanskelig lar seg tilpasse bestemmelsene i kapitlet her, kan departementet i forskrift gi særlige regler og fastsette unntak fra disse bestemmelsene.

Forskrift 2005#0543	Forskrift 2005#0686	Forskrift 2005#1567
Forskrift 2007#0759	Forskrift 2008#0783	Forskrift 2009#0873

§ 10—13.  Tvisteløsning

Tvist mellom arbeidsgiver og arbeidstaker om anvendelsen av bestemmelsene i § 10-2 andre, tredje og fjerde ledd og § 10-6 tiende ledd avgjøres av tvisteløsningsnemnda, jf. § 17-2.

Innhold

Kapittel 1. Innledende bestemmelser

Kapittel 2. Arbeidsgivers og arbeidstakers plikter

Kapittel 3. Virkemidler i arbeidsmiljøarbeidet

Kapittel 4. Krav til arbeidsmiljøet

Kapittel 5. Registrerings- og meldeplikt, produsentkrav m.v.

Kapittel 6. Verneombud

Kapittel 7. Arbeidsmiljøutvalg

Kapittel 8. Informasjon og drøfting

Kapittel 9. Kontrolltiltak i virksomheten

Kapittel 10. Arbeidstid

Kapittel 11. Arbeid av barn og ungdom

Kapittel 12. Rett til permisjon

Kapittel 13. Vern mot diskriminering

Kapittel 14. Ansettelse m.v.

Kapittel 15. Opphør av arbeidsforhold

Kapittel 16. Arbeidstakernes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse

Kapittel 17. Tvister om arbeidsforhold

Kapittel 18. Tilsynet med loven

Kapittel 19. Straff

Kapittel 20. Avsluttende bestemmelser

Pliktmessig avhold for helsepersonell

Innskjerpede regler om pliktmessig avhold

​4. mai 2012 ble strengere regler om pliktmessig avhold for helsepersonell innført. Helsepersonell skal verken innta eller være påvirket av alkohol eller andre rusmidler i arbeidstiden. De kan heller ikke innta alkohol eller andre rusmidler de siste 8 timene før arbeidstiden begynner.

Helsepersonell må ikke på noe tidspunkt i løpet av arbeidstiden ha høyere konsentrasjon av rusmidler i blodet enn hva som tilsvarer 0,2 promille alkohol. Også den tiden helsepersonell har vakt og kan være nødt til å møte på arbeid på kort varsel eller til å gi råd og veiledning på telefon eller ved elektronisk kommunikasjon, regnes som arbeidstid. Helsepersonell plikter videre å være avholdende 8 timer før vakten starter.

 

Forbudet gjelder alkohol og andre rusmidler, samt enkelte legemidler. I lovforarbeidene viser Helse- og omsorgsdepartementet til «Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer 2003-2005»:

 

«Med rusmidler menes alle stoffer som gir rus på grunn av sin virkning på hjernen. Disse omfatter alkohol, illegale stoffer (cannabis, amfetamin, heroin, osv.), løsemidler og visse legale legemidler (sovemidler, beroligende midler). Felles for alle er at rusen vil være kjennetegnet av oppstemthet, konsentrasjonssvekkelse, hukommelses- og innlæringssvikt, kritikkløshet og endret stemningsleie. Hvert rusmiddel har også typiske egenvirkninger.»

 

Kan måtte avlegge rusprøver

Ved mistanke om at helsepersonell er påvirket av rusmidler i arbeidstiden, kan arbeidsgiver eller Fylkesmannen pålegge vedkommende å avgi prøve. Prøveresultatene vil avdekke om den fastsatte grenseverdien er overskredet. Helsepersonell som nekter å avlegge prøve kan også fremstilles for rusprøve ved politiets hjelp.

Påbudet om pliktmessig avhold står i lov om helsepersonell § 8. De nærmere reglene om avhold før arbeidstid, grenseverdi og prøvetaking er gitt i forskrift om pliktmessig avhold for helsepersonell.

Sammendrag av artikkel utgitt i  Tidskrift for Den Norske Legeforening

Helselovgivningen pålegger helsepersonell å yte forsvarlig helsehjelp. Rettslig innebærer forsvarlighetskravet en minstestandard, der det i noen grad godtas at man fraviker hva som er faglig godt før handlingen er å anse som uforsvarlig i lovens forstand. Helsetilsynet i fylkene vurderer saker med spørsmål om det er handlet faglig forsvarlig.

Et grunnleggende krav til helsepersonell som gir helsehjelp, er at hjelpen de yter skal holde en viss standard. Lovgivningsmessig er dette uttrykt gjennom kravet om faglig forsvarlighet. Kravet fremgår av helsepersonelloven § 4. Tilsvarende krav gjelder for helsetjenesten: For spesialisthelsetjenesten følger det av spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 , og for primærhelsetjenesten av kommunehelsetjenesteloven § 6-3 .

Tilsynsmyndigheten (Helsetilsynet i fylkene og Statens helsetilsyn, videre betegnet felles som Helsetilsynet) skal følge med i at lovkrav og spesielt kravene om forsvarlighet oppfylles, jf. tilsynsloven §§ 1 - 2 . Dette blir ivaretatt blant annet ved at Helsetilsynet følger opp hendelser som det får vite om og som kan tyde på at helsepersonell og/eller helsetjenesten ellers har handlet i strid med lovbestemmelser, herunder kravet om forsvarlig helsehjelp.

Når Helsetilsynet ut fra pasientklager reiser tilsynssak mot helsepersonell med spørsmål om de har handlet faglig tilfredsstillende, må Helsetilsynet ifølge helsepersonelloven § 55 ta stilling til om kravet om forsvarlig virksomhet er brutt . Også når andre enn pasienter initierer tilsynssak, har Helsetilsynet lagt til grunn at det skal avgjøre om det foreligger et slikt pliktbrudd. Dette betyr at tilsynsmyndighetene uansett hvem henvendelsene kommer fra, tar stilling til om forsvarlighetskravet er oppfylt eller ikke.

Hele artikkelen gjengitt:

Forsvarlighetskravet i helsepersonelloven

O Molven   J Holmboe   K Cordt-Hansen  

Helselovgivningen pålegger helsepersonell å yte forsvarlig helsehjelp. Rettslig innebærer forsvarlighetskravet en minstestandard, der det i noen grad godtas at man fraviker hva som er faglig godt før handlingen er å anse som uforsvarlig i lovens forstand. Helsetilsynet i fylkene vurderer saker med spørsmål om det er handlet faglig forsvarlig.

Et grunnleggende krav til helsepersonell som gir helsehjelp, er at hjelpen de yter skal holde en viss standard. Lovgivningsmessig er dette uttrykt gjennom kravet om faglig forsvarlighet. Kravet fremgår av helsepersonelloven § 4 (1). Tilsvarende krav gjelder for helsetjenesten: For spesialisthelsetjenesten følger det av spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 (2), og for primærhelsetjenesten av kommunehelsetjenesteloven § 6-3 (3).

Tilsynsmyndigheten (Helsetilsynet i fylkene og Statens helsetilsyn, videre betegnet felles som Helsetilsynet) skal følge med i at lovkrav og spesielt kravene om forsvarlighet oppfylles, jf. tilsynsloven §§ 1 - 2 (4). Dette blir ivaretatt blant annet ved at Helsetilsynet følger opp hendelser som det får vite om og som kan tyde på at helsepersonell og/eller helsetjenesten ellers har handlet i strid med lovbestemmelser, herunder kravet om forsvarlig helsehjelp.

Når Helsetilsynet ut fra pasientklager reiser tilsynssak mot helsepersonell med spørsmål om de har handlet faglig tilfredsstillende, må Helsetilsynet ifølge helsepersonelloven § 55 ta stilling til om kravet om forsvarlig virksomhet er brutt (5). Også når andre enn pasienter initierer tilsynssak, har Helsetilsynet lagt til grunn at det skal avgjøre om det foreligger et slikt pliktbrudd (6). Dette betyr at tilsynsmyndighetene uansett hvem henvendelsene kommer fra, tar stilling til om forsvarlighetskravet er oppfylt eller ikke.

Forsvarlighetskravet

Kravet til helsepersonell om å yte forsvarlig helsehjelp er uttrykt slik i helsepersonelloven § 4: «Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet […] som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig». Kravet om forsvarlighet retter seg mot alt «arbeid», dvs. mot all faglig virksomhet. Det betyr at både løpende hjelp over tid og enkelthandlinger må svare til denne standarden (7). Likeså må faglige sider av mer generell art som kan ha betydning for hjelpen til pasientene, holde slik standard, for eksempel hygieniske forhold, håndtering av prøvesvar og journalsystemer.

Kjernen i forsvarlighetskravet er den faglig gode handlingen og virksomheten. Likevel blir det godtatt at det ytes hjelp som skiller seg fra god praksis uten at den dermed automatisk blir betegnet som uforsvarlig (8). Det er et visst slingringsmonn fra det gode før virksomheten juridisk blir å karakteriseres slik. Dette kan uttrykkes ved at det må foreligge et relativt klart avvik fra god praksis før den blir ansett uforsvarlig.

Når Helsetilsynet tar stilling til om det er handlet i samsvar med god praksis, er utgangspunktet yrkesgruppens egen fagforståelse. I tilfeller der Helsetilsynet avgjør om helsehjelpen har vært forsvarlig i relasjon til helsepersonelloven § 4, er det likevel et rettslig skjønn som skal utøves. Når grensen mellom det forsvarlige og uforsvarlige skal trekkes, tas det altså utgangspunkt i en rettslig norm og det utøves tilsvarende et skjønn basert på hva det er rimelig og ikke rimelig å akseptere av faglige avvik fra det gode.

For allmennleger består mange avgjørelser i å redusere sannsynligheten for at det ligger en alvorlig sykdom til grunn for pasientenes plager. Ikke minst skjer dette i samband med legevaktarbeid. I forhold til mange situasjoner vil det følge av lærebøker eller faglige retningslinjer hva som skal eller bør gjøres. Hovedtestspørsmålet på om det er handlet forsvarlig, vil oftest være følgende: Hvor stor er sannsynligheten, gitt pasientenes symptomer, for at det foreligger en alvorlig sykdom? Hvor stor er faren for pasientene ved å overse denne? Hva har legen gjort for å redusere risikoen? Skal det forlanges mer enn det som er gjort?

De som arbeider innen spesialisthelsetjenesten vil ved siden av å skulle utelukke alvorlig sykdom, ha oppmerksomheten rettet mot å klarlegge og behandle alvorlige tilstander. Hvordan helsepersonellet skal handle, følger i ulik grad av nasjonale faglige retningslinjer eller lærebøker. I en behandlingssituasjon vil ofte testspørsmålet på om det er handlet forsvarlig, være følgende: Hvor stor er risikoen for at det utvikler seg en (mer) alvorlig situasjon for pasienten ved ikke å intervenere på bestemte kjente og tilgjengelige måter? Burde man for eksempel operere ut fra økt risiko ved å vente? Videre vil testspørsmålet i forhold til den foretatte intervensjonen være om den er gjort slik den burde. Har operasjonen vært utført i samsvar med de kravene som stilles til faglig godt håndverk?

Det lages i varierende grad retningslinjer for dette faglige arbeidet. Slike gis dels av helsemyndighetene, dels av faggrupper og dels ved de enkelte arbeidsstedene. Retningslinjer utarbeidet av faggrupper og arbeidssteder har vanligvis utgangspunkt i optimal eller god standard. Brudd på slike retningslinjer vil derfor ikke automatisk bli sett som uforsvarlig. Retningslinjer fra myndighetene kan være uttrykk for minimumsstandarder. Brudd på slike kan da lett bli vurdert som uforsvarlig. Det vil i utgangspunktet også gjelde selv om praksis mer generelt har vært utglidende på området, hvis denne praksisen ikke er faglig velbegrunnet.

Legeforeningens retningslinjer Standard for anestesi i Norge (9) inneholder for eksempel en bestemmelse om at «anestesilege eller anestesisykepleier skal være til stede hos pasienten kontinuerlig. Den som administrerer generell eller regional anestesi, skal alltid ha en anestesikyndig medhjelper lett tilgjengelig». Borgarting lagmannsrett uttalte i en sak at «standarden er en anbefaling, ikke noen forskrift, men den må anses som normgivende for anestesiarbeid» (10). Det innebærer at det skal god begrunnelse til for ikke å etterleve den, ellers blir et brudd ansett som uforsvarlig.

I et tilfelle ble det anlagt sak med påstand om at det var gitt uforsvarlig helsehjelp, fordi det var handlet i strid med de interne faglige retningslinjene et sykehus hadde om bruk av ventrikkelsonde under bestemte omstendigheter. Oslo tingrett uttalte: «Retningslinjene vil ha stor vekt dersom de er klare og følges. Der retningslinjene følges av hele profesjonen, vil dette være en sterk indikasjon på at det er faglig konsensus omkring fremgangsmåten. Avvik fra fremgangsmåten vil da fort være klanderverdig - særlig der risikoen for skade er av noe størrelse. - I herværende sak er de skriftlige retningslinjene helt klare: Ventrikkelsonde «skal» nedlegges. Det er imidlertid uomtvistet at et stort antall anestesileger ikke legger ned sonde. [...] Også i den refererte internasjonale anestesilitteraturen er det uenighet - flere steder nevnes ikke nedleggelse av sonde overhodet. Det er således på ingen måte faglig enighet, og retningslinjene følges i mange tilfeller ikke. [...] Retten er […] henvist til å foreta en bredere vurdering. Ved denne vurderingen vil det avgjørende være risikoen for skade ved unnlatelsen, samt risikoen for stor skade dersom skade først inntrer» (11).

Forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 har også et relativt element. Innholdet i kravet varierer med hva som kan «forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig». Man forlanger mer av leger med spesialistutdanning og erfaring enn av dem som er under opplæring. Man forventer mer av dem som har tid og ro til overveielser enn av dem som står i en situasjon hvor det må handles her og nå. Og det kreves mer av dem som arbeider innenfor et velorganisert og velstyrt system enn av dem som er del av en virksomhet med uklare ledelses- og samarbeidssystemer.

Helsetilsynets praksis viser at det godtas en del mangler ved helsehjelpen før den blir ansett uforsvarlig. Det kreves på den annen side ikke en meget klanderverdig opptreden for at det konkluderes med uforsvarlighet. Helsepersonellnemnda synes å ha en tilsvarende tilnærming til hva som skal til for å anse forsvarlighetsgrensen som brutt. Nemnda har heller nesten aldri overprøvd Helsetilsynets vurdering av at forsvarlighetskravet er brutt.

Mulige følger

Det er Helsetilsynet i fylkene som først behandler alle hendelsene og initialt tar stilling til om forsvarlighetskravet er oppfylt. I de tilfellene de mener kravet er brutt, påpeker de dette i en egen skriftlig avgjørelse overfor helsepersonellet eller helsetjenesten. De langt fleste sakene avsluttes med å konstatere og påpeke pliktbruddet uten å reagere formelt. I premissene for avgjørelsene inngår i realiteten også en veiledning for hvordan helsepersonellet burde opptrådt. Lovgiver har særskilt påpekt viktigheten av tilsynsmyndighetens veiledning (12).

Når Helsetilsynet i fylkene mener at helsepersonell har brutt kravet på en slik måte at det kan være aktuelt å gi administrative reaksjoner, oversendes saken til Statens helsetilsyn for å ta stilling til om det skal gis slike, jf. helsepersonelloven § 55. Statens helsetilsyn kan på bestemte vilkår gi administrative reaksjoner til helsepersonell. De reaksjonene som er aktuelle, er ifølge §§ 56 - 66:

• advarsel
• tilbakekall/begrensning av autorisasjon og lisens
• tilbakekall av spesialistgodkjenning
• tilbakekall/begrensning av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B
• suspensjon (midlertidig opphevelse) av autorisasjon eller retten til å rekvirere legemidler

Tilbakekall/begrensning av helsepersonellets autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning kan bare skje dersom innehaverne er «uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig». Tilbakekall av rekvireringsretten kan skje når slik rekvisisjon har vært «uforsvarlig». En autorisasjon, lisens, og rekvireringsrett kan dessuten bli suspendert inntil saken er endelig avgjort dersom det er «grunn til å tro» at vilkårene for tilbakekall er til stede og helsepersonellet samtidig «anses for å være til fare for sikkerheten i helsetjenesten», jf. § 57.

Domstolene har krevd svært mye for å frata helsepersonell autorisasjonen pga. ren faglig uforsvarlighet (13). I praksis forekommer slikt tap derfor svært sjelden (mindre enn én gang i året for leger), når det ses bort fra at det faglig uforsvarlige gjelder sammenblanding av private og profesjonelle relasjoner. Som regel henger slikt tap sammen med egen sykdom eller kriminell atferd, slik som økonomisk utroskap og misligheter, seksuell utnytting av pasienter eller legemiddelmisbruk. Årlig er det imidlertid flere titalls helsepersonell, flertallet leger, som får advarsel for brudd på kravet om faglig forsvarlighet.

Advarsel er en verbal ytring om at handlemåten/praksisen ikke bare er ulovlig, men er en særlig oppfordring til vedkommende om å forbedre seg. En advarsel innebærer ikke, slik ordet kan gi inntrykk av, at autorisasjonen automatisk ryker neste gang det skjer en tilsvarende uakseptabel handling eller annet lovbrudd, men dette kan tillegges vekt ved vurderingen. Det finnes flere eksempler på at helsepersonell har fått mer enn én advarsel uten å miste autorisasjonen.

Når helsepersonell får advarsel, skal arbeidsgiver bli informert, jf. § 66. Med arbeidsgiver menes også offentlig myndighet som har driftsavtale med helsepersonellet. Advarsler er heller ikke unntatt offentlighet. Eksempelvis kan derfor enkeltpersoner, potensielle arbeidsgivere og presse som identifiserer saker de kjenner til, få opplyst fra Helsetilsynet om sakene har medført at helsepersonell har fått advarsel. Helsetilsynet svarer dessuten på forespørsler om navngitte personer har fått slike reaksjoner. Det finnes imidlertid ingen egen liste over helsepersonell som har fått advarsel.

Manuskriptet ble godkjent 16.12. 2005

Oppgitte interessekonflikter: Ingen

Litteratur

1.	Lov om helsepersonell mv. (helsepersonelloven) av 2.7.1999 nr. 64.
2.	Lov om spesialisthelsetjenesten (spesialisthelsetjenesteloven) m.m. av 2.7.1999 nr 61.
3.	Lov om helsetjenesten i kommunene (kommunehelsetjenesteloven) av 19.11.1982 nr. 66.
4.	Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten (tilsynsloven) av 30.3.1984 nr. 15.
5.	Ot.prp. nr. 14 (2000 - 01) Om lov om endringer i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv. (helsepersonelloven) og enkelte andre lover.
6.	Statens helsetilsyn. Tilsyn med helsepersonell og helsevesen basert på informasjon om enkelthendelser mv. Rettslige rammer. Oslo: Statens helsetilsyn, 2001. www.helsetilsynet.no/templates/ArticleWithLinks_2095.aspx (24.10.2005).
7.	Norges Høyesterett. Kjennelse gjengitt i Norsk retstidende 1997, s. 1800.
8.	Ot.prp. nr. 13 (1998 - 99) Om lov om helsepersonell mv. (helsepersonelloven), s. 37.
9.	Standard for anestesi i Norge. Oslo: Norsk anestesiologisk forening, 1999.
10.	Borgarting lagmannsrett. Dom av 2.3.2004.
11.	Oslo tingrett. Dom av 19.11.2004.
12.	Innst. O. nr. 38 (2000 - 01) Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv. (helsepersonelloven) og enkelte andre lover.
13.	Borgarting lagmannsrett. Dom av 1.7.1999.